Det pleide å være rockere i “Paradise City” i dag i “Bone City”. Med "Welcome to Bone City" presenterer det tyske svaret på Volbeat sin andre langspiller, og etterfølgeren til "Devil's Dance" er på ingen måte dårligere enn forgjengeren. Kick Ass Rock'n'Roll i perfeksjon. Med dette albumet prøver “Spitfire” fra München å toppe debutalbumet fra 2. Metal møter rock'n'roll så vel som hard rock møter rockabilly eller var det noe med punkrock eller sørrock? Uansett, for denne plata er bare morsom. Tøffe gutter og varme bruder, store sykler (eller sleder) og mange historier om typiske emner. Så litt GTA å lytte til er hva “Spitfire” presenterer for oss her.
Full gass Rock'n'Roll fra merkevaren tre menn er nok til å kombinere fin støy med gode melodier. Du blir smittet og båret bort, ellers springer frontruten forbi deg. Å løpe forbi er ikke mulig med dette målet. “Welcome To Bone City” minner meg om min første opplevelse med Volbeats “Music The Rebel / Metal The Devil”. Som du ser av pseudonymet til frontmannen (Dick Dropkick) og hans kamerater Johnny Jailbreak (bass) og Nikk Nitro (trommer), utelater trioen ingen klisjeer og dermed kanskje ikke en tosk. Ta litt “The Bones”, legg til gatepunk à la “Dropkick Murphys” (uten irene) og mye Sleaze-ting og blandingen er ferdig. Mest sannsynlig tenker forfatteren på “Hardcore Superstar” som et musikalsk utgangspunkt.
På dette albumet dreier alt seg om den oppslitte byen “Bone City” der alle typiske rockeklisjéer er til stede. Ulykkelige karer, halliker, horer, tapere og vinnere. For ikke å glemme narkotika og alkohol, selvfølgelig. Platen lever fra typiske klisjéer, dansbar rock'n'roll som inviterer deg til pogo. De tre bayerne holder seg tro mot sin stil og vil ikke komme over noe annet som gjør dem mer enn autentiske. I tillegg er det også geniale gitarsolo, støttet av den unike vokalen til Dick Dropkick. Etter en kort intro går “Here We Go” rett til topps. Et eller annet sted i den fjerne nærheten av Motörhead slår sangen meg ikke helt ut. “Too Young To Die” overbeviser med et morderkor. Akkurat som det ser ut til å være styrken til trioen, smelter hardtslående vers til melodiske refrains. Jeg liker det og bryr meg ikke om noe blir oppfunnet her eller om det brukes et enkelt, velkjent strikkemønster.
“Queen Of The Night” er litt mer tilbakeholden, men skyter også godt inn i bjelkene. Dette sporet har også et ganske bra refreng, men her merkes det at denne sangen er litt annerledes enn den forrige. Denne ønsker å bli hørt oftere, den fanger ikke like raskt som forgjengerne, men senest etter 3:35 vet selv den siste at hun er "Queen Of The Night". "Bone City Radio" kan imidlertid også være på debut: "Oooohooooo" -passasjer, drivtrommer, uptempo. Generelt er den midtre delen av albumet veldig sterkt opptatt av "Fall From Grace", "Hell & High Water" eller "Bridges Burned", som har en ekstremt flott melodi i koret samt en fet gitarsolo. Dessverre blandes sanger inn igjen og igjen som ikke virkelig tennes (“Motorman”) før det blir gripende igjen med en litt vestlig atmosfære (“Battlefield”). Stemningen til "Battlefield" minner litt om den siste Volbeat-platen, men det hadde vært et ensomt høydepunkt på den. Slik hadde “Outlaw Gentlemen & Shady Ladies” hørtes ut med egg.
Mot slutten avtar plata litt, de siste tallene kan ikke alltid holde det høye nivået på de første 10 sangene. Høres dårlig ut i begynnelsen, men det er ikke så ille. Disse sangene har også sin sjarm og tilhører helheten. Begrenset utgave venter fremdeles med det kule bonussporet “Dangerzone” (Husk Top Gun?), Så rådet: folkens, få den begrensede versjonen av albumet slik at du ikke går glipp av denne rockende sangen. “Welcome To Bone City” slår deg ikke ut av sokkene dine fra start til slutt, men den har en rekke full-gass rockere som får deg i gang. Så hvis du vil tilbringe tre kvarter i Den of Sin, bør du lytte. Samlet sett ser den nye platen ut mer sammenhengende enn forgjengeren. Der debuten fremdeles virket som en samling hits fra forskjellige låtskriverøkter, kommer "Welcome To Bone City" fra ett stykke. Grunnstemningen kan være litt mørkere, og roligere, gjennomtenkte toner treffes på de riktige stedene. “WhoooHoooo” -delene er redusert til et minimum, noe som delvis går på bekostning av hits, men denne platen tilbyr nok gode sanger fra merkene “Bridges Burned” eller “Bone City Radio” til å få neste fest i gang. De tre gutta har fortsatt sine varemerker om bord, men har subtilt lagt til noen nyanser i lyden. Bayern gir vanligvis mye bensin og deres biter er gjenkjennelige.
Du kan gjøre albumet kjøp i butikken vår.
Tracklist:
- Velkommen til Bone City (Intro)
- Her går vi
- For ung til å dø
- Nattens dronning
- Bone City Radio
- Fall i unåde
- Motormann
- Battlefield
- Hell & High Water
- Broer brent
- Siste gjeng i byen
- Ta meg hjem
- Støv og bein
- deserado
- Dangerzone (bonusspor-CD)
[rwp-review id = "0"]